Det finnes mange gode forestillinger for barn, og vi trenger alltid flere. Kunstneriske opplevelser for barn er viktigere enn noensinne. Nesten alle jeg spør har dyptgående minner om et teaterstykke eller en konsert de så da de var mindre. Hvilke kulturopplevelser gjorde inntrykk på deg da du var barn? Hvordan tror du det formet har deg?

Nå som jeg selv har blitt mamma, så er det et ønske (av mange) jeg har: At jeg skal få til å være en sånn mor som tar med barna på kulturarrangementer.  Jeg syns det er så fint når folk får til det! For det kan gi noen helt utrolig fine opplevelser og øyeblikk sammen.

For meg var UKM det helt store i oppveksten. Vi hadde en vegg hjemme polstret med diplomer, for vi søsknene var med hvert år. Både på scena og gjennom utstilling. Jeg tror ikke jeg kan understreke nok hvor mye den arenaen bidro til læring. Ikke minst ble vi introdusert til et miljø med andre som drev med musikk, jeg har tross alt vokst opp i en ganske liten bygd.

Heldigvis hadde jeg foreldre som skjønte at dette var vår greie, på samme måte som andre fant glede i fotballtrening eller skiskyting. Så de kjørte til øving og konserter og støttet opp. 

Det var spesielt de som gikk på musikklinja jeg så opp til, og når de av og til ga oss et kompliment etter opptreden, da levde jeg på det minst et år. Det kunne være en kort kommentar som "Det var bra", eller "Kult at dere skriver egne låter" (Noe som var selvfølgelig for meg, for jeg syns det var mye mer vanskelig å spille andre sine låter).

Om det vi spilte faktisk var så bra, kan jo diskuteres etter å ha sett diverse opptak på VHS. Men det spiller ingen rolle, vi gjorde det. Vi hadde lydprøve, vi var nervøse, vi sto på scena og vi hev oss utpå. 

Og den erfaringen der var så viktig! 

Utvikling av hjernen og følelser gjennom kultur

Tenk om jeg kan videreføre noen av de samme opplevelsene til mine egne barn. Tenk om de også kan finne en arena som på samme måte legger tilrette for mestring og samhold?  Jeg heier så innmari på biblioteker, DKS, ungdomsklubber, barnehager, kulturskoler og alle andre hverdagshelter og arrangører som gir barna et sted hvor de kan skape og tulle og leke sammen. Da spiller det ingen rolle om det er på håndballbana eller på teaterscena.

I et blogginnlegg skrevet av Sonia Loinsworth (barnehage.no, 04.08.2023), skriver hun:

Forskning viser at kunstneriske opplevelser bidrar til økt følelsesmessig velvære og redusert stress og angst hos barn (The Role of Arts Education in Enhancing Creativity and Imagination, Harvard Graduate School of Education). Gjennom kunsten får barna en mulighet til å håndtere og uttrykke sine følelser på en konstruktiv måte. Dette fremmer utviklingen av deres emosjonelle intelligens, og de blir rustet til å takle livets utfordringer med mot og følelsesmessig styrke.

For det er ikke bare selve opplevelsen der og da som er greia. Kunst og kultur for barn er jo lek og inspirasjon! Det er magi! Det er kilde til kreativ tenkning, innovasjon, glede og nysgjerrighet. Og i en verden hvor vi alle sliter med å redusere skjermbruk (ikke gi opp), så kan selve deltagelsen på arrangementer inspirere oss til å selv leke mer, tegne og male og snekre og bare la barn være barn. 

Et annet viktig poeng Sonia trekker frem i sitt innlegg, og som mye forskning viser til, er at kultur gjør at barn får utvikle sin egen kreative tenkning. Tenk på den uendelige mengden med fantasi et barn har! Og i en verden som tar mer og mer i bruk kunstig intelligens, her har mennesket en virkelig ressurs: Det å trene opp hjernen til å se løsninger og tenke innovativt. Hvordan løse og takle utfordringer? Både praktiske og emosjonelle? Og ikke minst med tanke på raske endringer i verden og finne vår plass sammen med ny teknologi. Kreativitet og innovativ tenkning er jo, (sammen med hjertet vårt vil jeg påstå), en av våre store styrker. Utfordringer kommer jo på løpende bånd gjennom hele livet. 

Barns egen opplevelse

Tilbake til målet mitt med å faktisk selv dra på kulturarrangementer, jeg hadde en spesielt fin opplevelse tidligere i år. Dattera mi og jeg begynte friskt med babysang, men nå var hun snart 2 år, og det var på tide å hive seg utpå igjen. Så jeg tok henne med på en danseforestilling. (Et personlig mål jeg selv har er å se mer dans). Jeg tenkte først at hun var for liten, forestillingen selv anbefalte fra 3 år og oppover, og hun pleide ikke akkurat å sitte så mye stille. 

Men hun satt helt rolig på fanget, helt oppslukt av lys, lyd og bevegelse. Det var en ganske smal forestilling, om det er lov å si, og jeg tok meg selv i å lure på hva de andre voksne der tenkte. For vi kjedelige voksne kommer fort ut av vår trygge komfortsone (spesielt når det er samtidsdans involvert). 

Men jeg koste meg, og da forestillingen var ferdig, så jeg på barna som gikk ut. De var helt med. De skjønte greia. Det var dem forestillingen var laget for. Og arrangøren påpekte en ting som jeg har tenkt mye på i ettertid: "Håper ikke foreldrene snakker høyt over middagsbordet om de opplevde forestillingen som sær, men lar barna ha sin egen opplevelse". 

Det er et så viktig poeng! 

La barna få ha sin opplevelse. Det spiller ingen rolle hva jeg syns eller hva du syns, hør på hva de syns! 

Med en gang jeg skal fortelle om hva jeg syns over hodet på dattera mi, så plukker hun det opp, og vipps så har jeg kanskje påvirket hennes egen opplevelse. 

Akkurat det rådet skal jeg ta med meg videre, og minne meg selv på mange ganger.