Denne teksten ble først publisert i Arbeidets Rett romjulen 2023, men jeg føler den tåler også et gjensyn inn i 2025:

Jeg har et nyttårsønske, en oppfordring, en hjertesak fra meg til deg. Noe som min
bestemor minnet meg om på en finurlig måte.

Bestemor var glad i å skrive. Jeg vet hun skrev dagbøker og dikt, og vi finner stadig igjen små
skriblerier. Særlig bak gamle bilder, men det kan også være en beskjed under gjenstander
hun eide. For eksempel under den lille krakken. Jeg skulle bære den ned fra blåloftet for å gi
til dattera mi på ett år, og så at det sto noe under. Med sirlig skrift har bestemor notert et
årstall, hvem som hadde laget den, og en setning om hvor hendig den krakken er og hvor
takknemlig hun er for å ha den. En liten hyllest til krakken så og si. Nydelig i seg selv. Jeg
skriver selv dagbok, men utdrag derifra egner seg ikke på trykk. Derimot var jeg så heldig at
da jeg skulle gjemme bort dagboka, fant jeg noe annet gjemt mellom Ole Brumm og Norges
Lover. Jeg fant igjen en liten bok, som var dyttet langt inn og dermed vanskelig å få øye på.
På første siden var det skrevet med velkjent skrift, en skrift som får det til å røre seg varmt
nedi magen min. «Til Anne Linn fra besta» sto det, datert til 1998. Det vil si at jeg var 10 år.

Jeg husker 10-års dagen min. Nettopp fordi bestemor fortalte meg at hun selv husket sin,
fordi hun syns det var stort å få to siffer i alderstallet sitt. Og jeg husker jeg tenkte «Det har
jeg ikke tenkt på før!». Så undret jeg meg en stund over at jeg ikke hadde tenkt på det, at jeg
nå hadde to tall. Bestemor har skrevet over hele den venstre siden. «November 1988.», står
det øverst med ruglete understrek. «Til Anne Linn fra Besta. Jeg har to stk. av disse små
(men store) bøkene, og du skal derfor få denne av meg, for jeg har sett at du gjerne leser
Blaise Pascal. Han ble født 19.6. 1623 i Frankrike. Han kalte seg naturforsker. Du kan lese om
han i et leksikon».

Boken jeg fant heter «Tanker». Tanker tenkt av Blaise Pascal. Jeg husker jeg likte å lese i den
boka, og jeg syns det var fine og spennende ting som sto der. Når jeg blar i den nå, så syns
jeg det er noe av det mest dystre jeg har lest. Men som 10- åring var det flere av disse rare
tenkerne som bare åpnet hodet mitt. Jeg husker for eksempel da jeg leste «Sofies verden»
for første gang, da var jeg omtrent 10 år. Jeg satt i vinduskarmen på badet, for det var det
varmeste rommet, og gjerne der man kunne være i fred. Det var også et stort vindu der hvor
man kunne se utover gårdsplassen. Jeg så ut og plutselig var hele gårdsplassen og himmelen
og alt forandret. Jeg husker den følelsen! Og etter 25 år har den ennå ikke forsvunnet. Fysisk
kjentes det ut som om øynene mine ble større, og at hodet utvidet seg. Og jeg begynte å
puste dypere ned i magen. Jostein Gaarder hadde ødelagt hodet mitt.

Noen ganger (altfor sjelden!) tenker jeg tanker jeg ikke har tenkt før, og jeg tenker «Oi, så
kult!». Hjemme har vi en lek hvor vi prøver å si setninger som aldri noen gang før er sagt. «Å
spise purre i verdensrommet under snøsludd og dampveivalser kan være champagne og
fjas!». Jeg tror ikke den setningen er skrevet før heller (og det er kanskje like greit). Jeg kan gå en tur, og begynne å tenke tanker eller få ideer som ikke har tidligere fått plass, kanskje
fordi jeg har vært opptatt med en eller annen tullete oppgave.

Hva er disse nye tankene? Hva er denne kriblingen som utløser en eksplosjon av energi og
ideer som må ut av hodet. Jeg må skrive de ned, synge de inn, eller ringe en venn og be han
notere. Fort fort fort, før de forsvinner. Noen ganger lar jeg de forsvinne, for å lure på om de
kommer igjen. Kanskje plukker jeg de opp et annet sted? Kanskje det er best om de bare
farer av sted med vinden.

Jeg kaller det inspirasjon. Og det er for meg den viktigste følelsen som finnes. Bestemor fikk
meg jammen til å få meg til å lese filosofi igjen, mange år etter at hun gikk bort. Var det den
samme følelsen bestemor kjente på da hun skrev dikt? Bare at jeg ikke har tenkt på
bestemor på en stund, at hun selv måtte minne meg på seg selv. Gjennom en krakk, og
gjennom gleden over å lese i altfor små bøker og skrive hemmelige beskjeder. Det får meg til
å konkludere med at jeg har blitt dummere. Mer boksete og hardpakka. Fordi jeg har tatt
meg for altfor liten tid til å tenke. Kanskje var jeg på mitt absolutt beste som 10-åring i
vinduskarmen, med diktbok i den ene hånda og tegneblokka i den andre. Mine kreative
glansdager. Etter en leseøkt på badet, hamret jeg på pianoet hardt og brutalt. Det var alltid
de mørkeste tangentene som låt best. Nå vil alle at jeg skal spille noen oktaver lysere, men
det er fremdeles de mørkeste som låter best. Det er bare ikke alltid jeg tør å si det høyt.

Besta ga meg bøker. Med hemmelige beskjeder. Bestevenninna mi ble med på å lage teater
på låven og sanger på to akkorder og rim. Broren min bygde trommesett med bøtter og
spann. Søstera mi ba meg slutte og spille så stygt på pianoet, og trigget meg dermed til å
spille enda mer. Et par av lærerne ga meg filosofibøker de mente jeg ville like fra
skolebiblioteket i kjelleren (det rommet du kom til etter å ha gått ned trappa med alle de
utstilte, utstoppa dyrene).

De gjorde noe viktig. De inspirerte meg. Lærerne, bestemor og bestevenninna og lillebror og
søster altså, ikke de støvete dyrene i glassmonteren.

Og er det ikke litt for lett at den følelsen blir nedtrykt? Borte i det store grå?

Jeg vil også være en sånn som skriver takknemlige setninger under krakken! Gjøre det
samme som vi oppmuntrer barna våre til: «Bruk ordene dine». Vi kan øve oss på å oppføre
oss som voksne og bruke ordene våre til faktisk dialog. Vi kan bruke spørsmålstegn til å
innhente kunnskap og prøve oss på forståelse. Og den vonde følelsen og hjelpeløsheten som
trykker om oss når vi ser krig og faenskap og hvor mye vi må endre NÅ for å snu
klimakampen til det bedre; jeg velger å tro at den følelsen har betydning. At den speiler
omtanke og hjerteslag. Og akkurat de hjerteslagene kan vi bruke til å gjøre en forskjell. Og
for å få til det, tror jeg vi trenger all inspirasjon og gode bestemødre vi kan få.

Så tilbake til min store nyttårsoppfordring, til de som trenger en romjulsnøtt å løse i
desember sitt endeløse jag etter ro:

Hvem inspirerte akkurat deg i år? Si det til dem, skriv det på et julekort. De trenger å høre
det. Du trenger å høre det. Du utgjør faktisk en forskjell. La 2025 bli året du ble inspirert.