Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; ingenting er så lærerikt som å spille i band. Vi i Krast spilte sammen i mange år, og vokste opp sammen på den måten. Og vi hadde mange diskusjoner. 

Å spille i band er som å være i et forhold med flere mennesker på en gang. Du skal kommunisere på så mange plan. Du skal jobbe sammen kreativt, jobbe sammen praktisk, skape musikk, spille det, formidle, fikse administrative ting, dele drømmer og mål og tilbringe masse tid sammen. Det er gjerne også sårbare situasjoner. Du viser kanskje frem ideer til noe du har laget før du selv vet om du liker det du har gjort. Du skal ha tro på deg selv og egne ideer, du må ut av komfortsona. Og du skal lytte til de andre. Jobbe i team. Forholde dere til masse rare (og fine) folk og bransje-ting rundt. Dere skal jobbe langsiktig, og dere skal jobbe her og nå. 

Ikke rart det er givende (og det beste i verden), men også en kilde til ganske mye uenigheter og misforståelser. 

Når det gjelder konflikthåndtering og samarbeid, så syns jeg band rett og slett det er en utrolig interessant case! 

Og de gangene jeg kommer borti konflikthåndtering, så blir jeg minnet på det vi i Krast kalte for "grønn sone". 

For etter mange år fant vi et lite triks som ble svært nyttig: Når vi skulle vise frem en låtide på øving, så erklærte vi grønn sone.

Enkelt forklart: I grønn sone var det ikke lov til å komme med kritiske tilbakemeldinger før hele ideen var ferdig forklart, spilt, vist frem og testet ut sammen. Først da idemakeren sa "greit, sånn var det jeg tenkte", kunne man komme med sine innspill på endringer.

For når du lager en låt, og skal jobbe og arrangere den frem i et band, så har låtskriveren selv gjerne en visjon.

For å bruke meg selv som utgangspunkt: Når jeg lager en låt bruker jeg pianoet som verktøy. Og jeg kan synge melodi og tekstforslag. Men jeg kan virkelig ikke spille trommer, gitar eller noe som helst annet. Så her må jeg ty til ord og veiving med armene og til tider ekstremt rare metaforer. 

Så når jeg skulle vise en låtide, og prøve å få frem hvordan jeg ville at det skulle låte, så måtte de andre i "grønn sone" rett og slett prøve så godt de kunne å gjøre som jeg sa helt til jeg erklærte at "Ja, sånn var det jeg mente, hva syns dere?". Og da, IKKE FØR DA, var det lov å komme med noen som helst negative tilbakemeldinger eller forslag til endringer. For før det punktet kunne jeg gå rett i kjelleren av frustrasjon.

For noe av det mest demotiverende og kreativitets-drepende som fins er hvis ideen din blir kuttet ned før du i det hele tatt har fått forklart den ferdig! Du er i en ekstremt sårbar situasjon, du har kanskje ikke ståltroa selv på alle delene av låta, men: Du har en ide!

Og når folk viser frem ideene sine; det er faktisk skikkelig modig! (Og et stort kompliment). Så får tiden vise om det faktisk var en allright idé (noen greier er det absolutt best å la være liggende, så det er sagt). 

En av de tingene jeg selv syns var vanskelig, var å overbevise om at "denne låten skal faktisk bli veldig tung og stor og bråkete", og så bruke piano for å vise det frem. Da er man avhengig av gode bandfolk som skjønner greia, hører det du prøver på og legger godviljen til. Heldigvis hadde jeg dyktige folk rundt meg. Og vi var flere i Krast som lagde låter og hadde musikalske visjoner, så det ble mye "grønn sone".

Men uenigheter ble det. Nesten alltid. Ofte ble låtene bedre fordi man kunne tilføre hver sine greier. Det er mange eksempler på det. Det er en av de mange tingene som er bra med å være forskjellige i et band.

Men jeg sitter også igjen med en erfaring at det kan være lurt at låtskriveren får være tro til visjonen sin.

For i den opprinnelige ideen, der ligger det noe.

Der inni ligger det som gjorde at du satte deg ned å lagde låta, og akkurat inni den kjernen der;  der er det grønne gullet. 

 Foto: Øystein Multitalent Jensen